Internett-debatt - en ny politisk arena

Av Ingebjørg Vamråk - 28.sep.2006 @ 14:51 - Kommentér
Marianne Aasen Agdestein tar i sin kommentar «Stopp anonym drittslenging» her på NA24 til orde for at anonyme debatter er en uting. Hun oppfordrer alle redaktører til å fjerne anonyme innlegg i debattfora.

Det Agdestein anser for å være et problem, representerer etter mitt syn et verktøy som kan bidra til å hindre legitimitetskriser mellom de styrende og folket, nasjonalt som globalt.

Jeg synes Agdestein i beste fall grovt undervurderer folk.

Det som foranlediger saken er spekulasjoner om navnet til TV2-journalisten som skal ha hatt et forhold til en terrormistenkt. Det ubegripelige i at navnet på journalisten blir hemmeligholdt av pressen får bli en annen debatt. 

 Et marginalt problem
Når Agdestein kobler mulighet for sporing av avsender sammen med verdien av en meningsytring antar jeg det er ansvarliggjøring hun er opptatt av. Imidlertid er ikke det som foregår over Internett så forskjellig fra det «virkelige liv».

Grensen for hva som kan bli stående i de debattfora Agdestein nevner, er en oppgave som faller inn under redaktøransvaret å trekke. I prinsippet er det ingen forskjell på ansvaret for det som står på trykk i en papiravis og det som står på trykk i en nettavis. Om redaktørene ikke er seg ansvaret bevisst, er det en sak for politiet (dersom noen anmelder et forhold). Ingen stat kan ha regler som hindrer lovbrudd i å skje.

Marginalt problem
Det problemet Agdestein mener er stort, er etter mitt syn helt marginalt. Hva angår folk flest er det svært få som risikerer å bli utsatt for en hets av noen betydning uten at noen kan ansvarliggjøres.  For den som vil sjikanere noen er det mye enklere å henge opp plakater anonymt enn det er å opprette en internettside som ikke kan spores. Videre vil plakater kunne oppfattes av folk bare ved å passere dem, mens man vil måtte foreta seg noe aktivt for å finne frem til sjikanen om den er presentert på en internettside. I tillegg er det etter mitt syn et vesentlig poeng at folk er i stand til å forstå at slik «informasjon» om bestemte personer må tas med en stor klype salt.

Folk er ikke så dumme som Agdestein vil ha det til.  

Det som imidlertid er annerledes enn før, er at eksperter, pressefolk, politikere og andre som ytrer seg gjennom pressen nå opplever at folk flest får anledning til å umiddelbart kommentere deres utspill. Med andre ord: Endelig får folk flest mulighet til å påpeke det de mener er feil, mangler og misforståelser i ytringer fra folk i posisjon til å komme på trykk. Når noen debattanter velger å «peke nese» også, så bør ikke de som velger å fremme sitt eget syn ta seg selv så høytidelig at de ikke takler det. Det vil i så fall kunne oppfattes dit hen at de ikke ønsker motforestillinger mot sine egne ytringer, selv om det ikke er slik ment (det var det heller neppe fra Agdesteins side). 

Alternativet: Et gjennomregulert samfunn
Spørsmålet er dermed om det er ønskelig å gjennomregulere samfunnet for å unngå denne formen for uheldige utslag av at folk har ulike måter å kommunisere på. Skal det faktum at ikke alle er like bevandret i grensene for hva som er saklig og ikke, frata dem retten til å ytre seg? Er ikke retten til å komme med sin rene frustrasjon også legitim? Etter mitt syn er også uttrykk for frustrasjon eller rene mishagsytringer for meningsytringer å regne, uavhengig av om de blir presentert mer direkte for eksempel  på en arbeidsplass eller om de blir presentert over Internett. 

I dette bildet er det dessuten helt sentralt at den formen for interaksjon vi her ser trolig representerer den nye formen for politisk interaksjon. Folket har problemer med å få gjennomslag gjennom de tradisjonelle kanaler, og derfor tas nye muligheter i bruk.  Poenget er at et reelt demokrati fordrer at folk flest har mulighet til å påvirke politikken. Tidligere var politikken kjennetegnet av folkets deltakelse i de politiske prosesser. De politiske partier var i større grad avhengige av å hente legitimitet fra «grasroten», mens situasjonen i dag heller er at politikken er profesjonalisert og institusjonalisert. Med dette mener jeg at det først og fremst er de profesjonelle politikere som bestemmer politikken i perioden mellom valg. 

Dagsorden settes av pressen

Men det mest interessante er hvem som i realiteten setter den politiske dagsorden. Det er det nemlig pressen som i betydelig utstrekning gjør. Det har en naturlig sammenheng med at alt går så mye fortere i dag enn tidligere; pressen krever svar der og da, og kan rimeligvis ikke vente på et nytt sentralstyrevedtak eller tilsvarende.

 

Vi har altså gått fra et demokrati med høy deltakelse i beslutningsprosessene i politiske partier til et demokrati der de profesjonelle politikere gir uttrykk for de respektive partiers standpunkt gjennom uttalelser som gjengis i pressen. Ved at pressen bringer frem de ulike meninger, konkurrerer politikerne om vår oppslutning. Man taler gjerne (for eksempel) om at man har gått fra et deltakerdemokrati til et konkurransedemokrati. Det ligger dermed i sakens natur at det er særdeles viktig at pressen medvirker til at de ulike meninger kommer frem – i motsatt fall har ikke vi velgere den informasjonen vi trenger for å avgi stemme. 

 

Folk flest slipper ikke lett til i pressen. Pressen velger stort sett ut politikere, eksperter og andre aktuelle rolleinnehavere som intervjuobjekter (i tillegg til seg selv/hverandre). Vanlige folk slipper lettest til dersom de er villige til å fremstå som «ofre» i den hensikt å gi en sak et ansikt. Å komme til orde gjennom et debattinnlegg i en papiravis er heller ikke lett for menigmann.



Nye politiske arenaer

At det via internett oppstår nye muligheter for folk til å være med på å sette dagsorden, slik vi nå ser, bidrar etter mitt syn til å gjøre demokratiet mer reelt. Dessuten skaper internett en ny felles arena for noe så viktig som den frie meningsdannelse. Gjennom denne skapes større forståelse og respekt for andres meninger og behov, og der utveksles kunnskap. Dessuten skaper debattdeltakelse for mange større følelese av mening i tilværelsen, blant annet fordi den gir en fellesskapsfølelse.

 

Minst like viktig er det at internett representerer en måte for folk å komme i kontakt slik at de kan slutte seg sammen og på den måten øve et felles politisk press. Det er derfor jeg mener at dette «problemet» ikke er et problem, men en mulighet som kan bidra til å hindre legitimitetskriser mellom de styrende og folket. Det er derfor slike menneskerettigheter har et så sterkt vern som de har; uten dette vernet kan demokratiet komme under for sterkt press.


De «mobile»

Et annet stikkord som bør nevnes i samme åndedrag er «mobilitet». De personer som er fysisk mobile, her i betydningen har posisjon eller økonomi til å reise rundt omkring i verden og skape nettverk gjennom kommunikasjon med andre, er i stor grad identiske med de som fra før av setter dagsorden (altså presse, næringslivsaktører, politikere og eksperter).Ved at internett tas i bruk slik vi nå ser blir folk flest kommunikasjonsmessig mer mobile. Når arenaer for meningsdannelse eksisterer uavhengig av fysiske arenaer blir muligheten for uheldige konsekvenser av forskjeller i fysisk mobilitet mindre.

 

Når folk som i dag sitter i posisjoner krever at kritiske røster enten skal slettes eller kunne spores, viser det etter mitt syn at tiden for å slippe folket til på nye arenaer er moden. Man kan selvsagt forsøke å hindre vanlige folk i å kommunisere og i å slutte seg sammen for å nå politiske mål, men man vil ikke klare det. Dette er Berlinmurens fall et godt eksempel på: Når noe oppleves som totalt urimelig eller meningsløst, griper folket på ett eller annet tidspunkt inn og reparerer forholdet.

Denne kraften kan ingen stanse.


Ingebjørg Vamråk

Ingebjørg Vamråk er student ved det femårige mastergradsstudiet i rettsvitenskap ved Universitetet i Bergen. Hun er mest kjent som den som sørget for å få fremsatt krav mot morselskapet i pyramidesystemet The Five Percent Community (T5PC) tilstrekkelig til at selskapet ble tatt under konkursbehandling og forholdene kom frem i dagen. Ingebjørg Vamråk har også skrevet artikler i aviser og tidsskrift, og i desember i fjor leverte hun mastergrads- oppgaven i rettsvitenskap. Foruten den juridiske kompetansen har hun lang og allsidig erfaring innen hovedsaklig regnskap/skatterett, finans, ledelse, styrearbeid og konsulentvirksomhet. Hun har dessuten grunnfag i administrasjon og organisasjonsvitenskap ved Universitetet i Bergen, et studium med statsvitenskapelig forankring.

september 2006
ma ti on to fr
        1 2 3
4 5 6 7 8 9 10
11 12 13 14 15 16 17
18 19 20 21 22 23 24
25 26 27
28
29 30  
             
hits