I ytringsfrihetens navn

Av Ingebjørg Vamråk - 15.mar.2007 @ 15:17

Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (EMD) avsa nylig en fellende dom mot Norge i en sak om ytringsfrihet. Dette er, normalt, avgjørelser jeg applauderer, men i dette tilfellet er jeg mer usikker.

 

Saken gjaldt påstander fremsatt i Tønsbergs Blad om at en Orkla-direktør stod på en kommunal liste i Tjøme kommune over personer som muligens hadde brutt boplikten. Listen skulle angivelig oversendes fylkesmannen. Avisen baserte seg på en anonym kilde hva angikk påstanden om at direktøren stod på listen, en påstand som viste seg å ikke være sann. Realiteten var at det som fantes var en «tipsliste», med andre ord et internt notat som var unntatt offentlighet. Påstandene ble gjennom den norske rettsbehandlingen vurdert som usanne og ærekrenkende.

 

Imidlertid er ikke dette uten videre nok til å gripe inn i ytringsfriheten. Retten til ytringsfrihet er en menneskerett som etter den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) ikke skal gripes inn i uten at inngrepet anses «nødvendig i et demokratisk samfunn», som det heter. Hva som ligger i dette blir for omfattende å gjøre rede for her, og det har ei heller betydning for poenget.

 

Vurderingen i en slik sak som vi her står overfor vil i hovedsak gå ut på hvorvidt den aktuelle sak hadde allmenn interesse, og hvorvidt , i vårt tilfelle avisen, opptrådte tilstrekkelig forsvarlig.

I EMD var det av underordnet betydning at den aktuelle påstanden etter norsk rett var funnet å ikke være sann. Det skyldes nok, foruten at rettssystemet er dårlig egnet til å avgjøre hva som er sant og ikke, at det uansett hadde sin berettigelse å stille spørsmål ved hvorvidt folk i maktposisjoner kan omgå reglene (som skal ha «hull store som en låvedør»). Eller like gjerne ? et spørsmål om hvem som velger å omgå reglenes formål. Ergo blir den usanne påstanden på sett og vis en fillesak, sett i et ytringsfrihetsperspektiv.

En forkludret sak

Det som forundrer meg med denne saken er at den har versert i det norske rettssystemet i årevis, med et virvar av vurderinger av norske straffebestemmelser. Dette er jo helt unødvendig all den tid et urettmessig inngrep i ytringsfriheten uansett vil slå i hjel en hver vurdering etter norske bestemmelser.

 

At man fikk ulike avgjørelser i det norske rettssystemet og i EMD skyldtes nok langt på vei at det var mulige overtredelser i straffeloven som ble vurdert etter norsk rett. Da blir vurderingen isolert til den konkrete artikkelen, hvilket innebærer at det ikke er mulig å se på dekningen av saken i sin helhet. EMD, derimot, ser på helheten i pressens dekning av sakene.

 

Imidlertid ser det ut som om saken har blitt forkludret fordi denne private straffesaken er reist nettopp på bakgrunn av de norske straffebestemmelsene. Nå burde jo ytringsfriheten vært sikret gjennom å revidere disse bestemmelsene dersom anvendelsen av dem gjør seg slike utslag, men la det være en annen sak (norsk rett presumeres jo for øvrig å være i overensstemmelse med folkeretten).


 Retten til vern om privatlivet er også en menneskerett

Jeg vil heller forfølge det faktum at gamle norske straffebestemmelsene uansett må vike for menneskerettighetene. Burde da saken ha vært reist som en privat straffesak med påstand om straff og mortifikasjon etter norske straffebestemmelser, eller burde man heller ha grepet fatt i menneskerettighetskonvensjonen fra begynnelsen av? Jeg mener man burde ha startet med den loven som gjelder (i siste instans).

 

Dette mener jeg fordi det ikke er noe nytt at ærevernet står seg dårlig mot ytringsfriheten i EMK-sammenheng, og at det eventuelt er retten til vern om privatlivet som, hva angår påstander om ærekrenkelse, kan føre frem.

 

Spørsmålet saken egentlig reiser er, etter mitt syn, hvorvidt kjente personer har en rett til vern om sitt privatliv. Også retten til vern om privatlivet er menneskerett etter  menneskerettighetskonvensjonen (artikkel 8). En underproblemstilling ville dermed kunne ha vært om inngrepet overfor Tønsberg Blad var ? nettopp ? «nødvendig i et demokratisk samfunn», for at staten skal kunne oppfylle sin plikt til å sikre vernet om enkeltindividets privatliv etter EMK artikkel 8.

 

Til ytterligere støtte for dette synet kan anføres at det ikke er slik at EMD ser går inn og overprøver en hver detalj i den enkelte stats vurdering av hva som er «nødvendig i et demokratisk samfunn». Det er overlatt til den enkelte stat en viss skjønnsmargin.


 Legitimt å verne lekkasjer?

Med at en sådan begrunnelse for å dømme Tønsberg Blad kunne ha stått seg bedre mener jeg at det ikke er uten grunn at interne dokumenter i forvaltningen er unntatt offentlighet. Det er umulig for forvaltningen å utføre sitt arbeid dersom et hvert notat skal være offentlig tilgjengelig.

 

Derav også reglene i forvaltningsloven, som bidrar til å verne private individer mot at feil informasjon kommer ut. For eksempel kan det tenkes at en saksbehandler noterer ned feil navn (som her), enten fordi han hører feil, misforstår eller får et «tips» som han i farten noterer ned før han får sjekket fakta. Ikke-offentlige opplysninger om privatpersoner skal ikke bli offentligheten til del, hva enten det nå dreier seg om informasjon hentet fra bankutskrifter eller andre sensitive opplysninger.

 

En annen side av samme sak er følgelig at også hensynet til statens interne organisering og virke kunne ha begrunnet inngrepet i ytringsfriheten. Ingen er tjent med at konsekvensene av systemsvikt som følge av lekkasje, eventuelt ren og skjær sladder, blir offentligheten til del, især ikke når påstandene heller ikke medfører riktighet.


Det prinsipielle som er viktig

I dette tilfellet kunne avisen ha slått opp saken uten å presentere den usanne påstanden om innholdet i ikke-offentlige interne notater. Som nevnt over gjør det vel saken til en fillesak.

 

Nå er det slettes ikke sikkert at saken ville ha fått et annet utfall om den ble prøvd på den måten jeg mener den burde ha vært. Det interessante her er imidlertid det prinsipielle, herunder ikke minst den lange og omstendelige behandlingen saken har fått i rettssystemet. Og, ikke minst, kunne denne saken ha bidratt til en større visshet i spørsmålet om hvorvidt, eller hvor langt, æren er vernet etter EMK artikkel 8 (om privatliv).

 

Som vel de fleste med interesse for emnet vet, er begrunnelsen for et sterkt vern om ytringsfriheten pressens funksjon som «vaktbikkje». Det er derfor nærliggende å bruke professor dr juris Jørgen Aalls formulering fra boken «Rettsstat og menneskerettigheter», selv om det er i boken knyttet til folk som ikke har søkt offentlighetens interesse. Han skriver: «I slike tilfeller bør nasjonale domstoler (og i siste omgang EMD) være varsomme med å henfalle til en trylleformel om at pressen alltid har en viktig funksjon som offentlig vaktbikkje? Det kan være matfatet som fanger bikkjas oppmerksomhet».

   

Kommentarer:
Postet av: Jonas

Hm. Ingen kommentar.

Temaet er jo viktig. Men jurister skal liksom skrive dom og da blir det ikke så interessant

27.mai.2007 @ 20:59

Skriv en ny kommentar:

Navn:
Husk meg ?

E-post:


URL:


Kommentar:


Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://app.nettblogg.no/trackback/ping/4817489

Ingebjørg Vamråk

Ingebjørg Vamråk er student ved det femårige mastergradsstudiet i rettsvitenskap ved Universitetet i Bergen. Hun er mest kjent som den som sørget for å få fremsatt krav mot morselskapet i pyramidesystemet The Five Percent Community (T5PC) tilstrekkelig til at selskapet ble tatt under konkursbehandling og forholdene kom frem i dagen. Ingebjørg Vamråk har også skrevet artikler i aviser og tidsskrift, og i desember i fjor leverte hun mastergrads- oppgaven i rettsvitenskap. Foruten den juridiske kompetansen har hun lang og allsidig erfaring innen hovedsaklig regnskap/skatterett, finans, ledelse, styrearbeid og konsulentvirksomhet. Hun har dessuten grunnfag i administrasjon og organisasjonsvitenskap ved Universitetet i Bergen, et studium med statsvitenskapelig forankring.

hits