Kjør ideologidebatt, Stein Erik Hagen!

Av Ingebjørg Vamråk - 10.jan.2008 @ 13:06 - Kommentér

I debatten om hvorvidt Norge minner om en sovjetstat eller ikke, leder inntil videre statsminister Jens Stoltenberg i kampen mot milliardæren Stein Erik Hagen.

Det er lett å tenke at Stoltenberg har rett når han påstår at de rike sutrer, særlig når han får direkte eller indirekte støtte fra markerte næringslivsaktører.

Stein Erik Hagen har noen utfordringer hva angår å få frem en større helhet i kritikken sin. Det er ikke til å undre seg over, for i den perioden Hagen viser til har styringsideologier og innbyggernes rolle endret seg nokså radikalt.

Se debatten: Endelig møttes Jens og Stein Erik

Det såkalte frie sykehusvalg
Innføringen av fritt sykehusvalg kan tjene som illustrasjon av nevnte endringer. Til tross for at svakheten har vært påpekt i årevis, får vi fremdeles ingen informasjon om ved hvilket sykehus sannsynligheten for vellykket behandling er tilfredsstillende. Informasjonen finnes, men den blir ikke gjort tilgjengelig for forbrukerne. Hvordan kan politikerne da mene at vi har fritt sykehusvalg?

For et menneske som har fått en alvorlig sykdom kan det være livsviktig å få informasjon om hvem som kan gi vedkommende en god behandling. Like avgjørende er det å få informasjon om fordelingen av de 3400 årlige sykehusinfeksjoner som fører til dødsfall (tallet ifølge Dagbladet i går).

At dødsfall på grunn av sykehusinfeksjoner er et problem er alt annet enn nytt, og det samme gjelder mangelen på informasjon om suksessratene. Så hvorfor skjer det ingenting med hensyn til å gjøre informasjonen tilgjengelig?

Forbrukermakt i det offentlige
Ettersom reformen blant annet er basert på å øke innbyggernes makt gjennom valgmuligheten, blir mangelen på informasjon enda mer uforståelig. Kort og upresist: Gjennom bruk av styringsideologien New Public Management har vi de siste tiårene sett at det offentlige legger til grunn bedriftsøkonomiske premisser for organiseringen av offentlige tjenester. For eksempel skal vi som innbyggere ha en forbrukerrolle hva angår valg av sykehustjenester, effektivisert gjennom stykkprisfinansiering av tjenestene. Den samme ideologien har vært gjennomført hva angår høyere utdanning, samt at lokalpolitikken har blitt gjort gjenstand for denne ideologien gjennom stadig mer bruk av øremerkede midler og lovpålagte oppgaver fra sentralt hold.

For næringslivet er det bra at vi som forbrukere har kjøpekraft. Dette gir mulighet for å bli rik i dette landet, et emne som diskuteres heftig i disse dager etter utspill fra milliardær Stein Erik Hagen og eiendomskonge Olav Thon. Samtidig gir kjøpekraft, for ordens skyld forutsatt at forbruker- og konkurransevern blir håndhevet, en samlet makt til enkeltindividene og et mer effektivt marked fordi aktørene må konkurrere på like og rimelige vilkår om kundenes oppmerksomhet.

Forbrukermakten vi angivelig skal utøve gjennom det frie sykehusvalget er umulig å utøve fordi myndighetene ikke vil gi oss informasjonen vi trenger for å utøve den.

Styringsideologier på kollisjonskurs?
Når statsminister Jens Stoltenberg møter Stein Erik Hagens kritikk om «sovjetstat» med «fellesskapet» som forsvar, er det lett å tenke at det er de gamle norske tradisjoner for kollektivisme Stoltenberg forsvarer. Kollektivisme er en politisk ideologi der fellesskapet settes foran enkeltindividet. Kollektivisme står i spenning til for eksempel liberalisme der kjerneverdien er enkeltindividets selvbestemmelse og personlige autonomi.

Mitt anliggende her er ikke å ta stilling til hvilken ideologi som er den beste. Poenget mitt er at politikerne på den ene siden sier de har innført en ordning som er basert på liberalistisk ideologi, her eksemplifisert gjennom ordningen fritt sykehusvalg, mens kritikk mot diverse uheldige konsekvenser av styringsformen møtes med noe som minner om en helt annen ideologisk plattform. Er det slik at politikerne av bekvemmelighetshensyn satser på at vi av gammel vane stoler på at staten ivaretar våre interesser, eller finnes det andre forklaringer på at systemene vedvarende har slike åpenbare mangler?

Les også: Fritt sykehusvalg - kjekt å ha?

Når nå Stein Erik Hagen, frivillig eller ufrivillig, har entret scenen for en ideologidebatt, håper jeg at fortsettelsen vil innebære et enda sterkere fokus på ideologi. På den måten kan Hagen utfordre statsministeren, som representerer et parti som under innføringen av nye styringsformer har vært i styringsposisjon gjentatte ganger.

Likevel vil folk flest undres på om Stoltenberg har rett når han møter Hagens kritikk med påstanden om at de rike sutrer. Derfor kan det være en fordel om Stein Erik Hagen avklarer om han for eksempel tilhører liberalerne - som er tilhengere av individuell frihet - eller om han for eksempel tilhører den tradisjonelle konservative fløyen i Høyre. Disse er normalt minst like opptatt av at eiendom og makt går i arv i generasjoner, som å sikre de beste vilkår for (markeds)liberalismen.

Les flere kommentarer fra NA24 her.


Kampen om perspektivene

Av Ingebjørg Vamråk - 19.des.2007 @ 16:03 - Kommentér
Håndteringen av elendigheten i Forsvaret viser ett av mange eksempler på at kampen om sannheten foregår i pressen, og bare i mindre grad i rettsapparatet, der den skal foregå.

Denne praksisen her til lands har etter mitt syn gått så langt at sentrale rettsprinsipper er satt til side.   Det er vel liten tvil om at det hersker en form for ukultur i Forsvaret. Spørsmålet er hvem som bør ta ansvaret for at forholdene er som de er. Det normale er at øverste sjef har ansvaret. Men det er åpenbart at vedkommende, forsvarssjef Sverre Diesen, ikke tar ansvaret. Uansett hvor mange avsløringer som kommer om forholdene i Forsvaret, blir han sittende. Og i arbeidet med å plassere ansvaret alle andre steder enn der det hører hjemme, får han nå god hjelp av Økokrim. 

Kvitt den siste frittalende offiser
«Etter det TV 2 erfarer ville lederen for Forsvarets internasjonale operasjoner, viseadmiral Jan Reksten, bli omplassert alt fredag», het det i Nettavisen torsdag. Reksten gikk av samme dag, altså torsdag, etter eget utsagn fordi det er umulig å utføre jobben under det presset som nå eksisterer. 

Da Reksten fratrådte, var pensjonert kontreadmiral Jan Jægers kommentar i TV 2-nyhetene torsdag kveld at Forsvaret nå har kvittet seg med den siste frittalende offiser. Reksten har talt Roma midt i mot, hvilket har irritert forsvarssjef Sverre Diesen kraftig, ifølge Jæger. Jæger hevder at alt handler om å nøytralisere enkeltpersoner i Forsvaret.

Marinen mot hæren?
For oss vanlige uvitende fremstår det som mer og mer sannsynlig at Jan Jægers virkelighetsbeskrivelse i betydelig større grad representerer de faktiske forhold enn forsvarsledelsens fremstilling av virkeligheten.   

Etter at Diesen overtok som forsvarssjef kan det virke som om det har vært viktig for Forsvaret å ha styrker under fjerne himmelstrøk, mens tilstedeværelsen langs kysten er mindre viktig. Mye av kritikken mot denne prioriteringen har kommet nettopp fra sjøforsvaret.  

Dessuten har det for oss utenforstående kunnet se ut som om lederstillingene i Forsvaret før Sverre Diesens tid har vært noenlunde jevnt fordelt, men at dette har endret seg under Diesens ledelse. Har det viktigste for Sverre Diesen vært å fylle forsvarsledelsen med egne hærkolleger?   

Kontreadmiral Atle Karlsvik ble frifunnet i tingretten. Nå, like forut for ankebehandlingen går Økokrim til aksjon. Det ser ut som om de fleste som rammes av anklagene om korrupsjon er marinefolk.    

Skyte spurv med kanoner
Forholdene det er tatt ut siktelser for handler om småpenger. Beskyldningene som fremsettes mot de ulike personene i forsvaret er temmelig grove, og det er vanskelig å se at de omfattende aksjonene står i et rimelig forhold til sakens alvor.  

Grensen mellom bedrageri og representasjon er skarp. Nå blir det forsøkt skapt et inntrykk av at en golf-tur kan sidestilles med bedrageri, eller i hvert fall at alt kan klassifiseres som bedragersk. I dette tilfellet er det snakk om en golftur som hadde en egenverdi i form av faglig innhold. Hvis de det gjelder hadde tatt med forbindelsene sine til den lokale baren eller pølseboden og traktert dem for det samme beløpet de har spilt golf for, hadde det vært mer åpenbart at det ikke var snakk om bedrageri. I prinsippet er det altså ingen forskjell på golf og pølser.  

Tusenkronersspørsmålet må være om forsvarssjef Sverre Diesens ledelse inkluderer å bruke strafferettspleien til å kvitte seg med brysomme admiraler.   

Karakterdrap
En ting er å bli stilt til ansvar for noe man har gjort. Det vil man kunne være forberedt på, og man vil kunne akseptere det. Langt verre er det å bli stilt til ansvar for noe man ikke har gjort og heller ikke kjenner seg igjen i.   

Den som blir utsatt for den slags blir først fullstendig avkledd, i betydningen sin rolle og karakter. Deretter blir vedkommende ikledd en ny drakt som ikke er hans egen. I dette tilfellet er drakten rollen som svindler og bedrager. Den som smøres ut over tabloidpressen iført en slik nyt drakt, blir utsatt for et karakterdrap. For de fleste vil en slik fremstilling være tøff å leve med. Karakterdrap er for så vidt ikke straffbart. Når det er sagt så er det heller ikke lovlig å forhåndsdømme, og min mening er at påtalemakten i Norge litt for ofte og helt bevisst oppholder seg i slike gråsoner.  

Kampen om sannheten foregår i pressen. Det er i rettssalen den skal foregå. Men alt handler om å få plantet sitt eget perspektiv i pressen, og dette har forsvarsledelsen og påtalemakten forstått. Medierådgiverne er dagens advokater mens pressen har overtatt som dommere. Disse nye dommerne driver butikk og har minimal interesse i rettferdighet. 

Man kan forsøke å tenke seg hvordan det føles å bli utsatt for en fremstilling av seg selv som en helt annen enn den man er. Historien har da også vist hva som kan skje når folk blir utsatt for sånt.

Solid T5PC-jobb av Økokrim

Av Ingebjørg Vamråk - 23.aug.2007 @ 10:19 - Kommentér

I forrige uke ble det store oppslag i pressen fordi det ble kjent at Økokrim ikke tok ut tiltale mot alle de siktede i T5PC-saken. Jeg syntes saken ble fremstilt på en underlig måte, blant annet som om det normale er at enhver siktelse skal føre til domfellelse.

Min mening er at Økokrim har tatt ut tiltaler for de forhold som vil kunne føre til domfellelse, og latt være å ta ut tiltale for de forhold det er mer tvilsomt om ville føre til tiltale. Det er slik det skal være.


Jeg vil i det følgende forsøke å gi en oversikt over status, samt gi mulige forklaringer på hvorfor noen ble tiltalt og andre ikke. Men i og med at straffesakene ikke har vært oppe for retten, vil jeg begrense meg til noen korte betraktninger.


Reaksjoner siden konkursen
Siktelsen ble tidlig frafalt for to personer som i hver sin avgrensede periode var hhv. administrerende direktør og styreleder i T5PC. Etter mitt bilde av saksforholdet var dette riktige beslutninger av Økokrim.


Ellers er følgende reaksjoner kommet:  En eller to (alt etter hvordan man ser det) advokater har mistet sin advokatbevilling som følge av direkte eller indirekte befatning med T5PC-saken. Tre styremedlemmer i T5PC har blitt ilagt konkurskarantene. T5PC sin langvarige advokatforbindelse har fått kraftig refs og advarsel fra tilsynsrådet for advokatvirksomhet, som «under tvil» kom til at den aktuelle advokaten fikk beholde advokatbevillingen.

Videre ble en regnskapsfører i mars i år dømt til 45 dagers betinget fengsel og 25.000
kroner i bot for medvirkning til grov regnskapsmanipulasjon under særdeles skjerpende omstendigheter. Den tidligere økonomisjefen i T5PC ble noen uker tidligere dømt til 45 dagers betinget fengsel og en bot på 45.000 kroner.

Andre reaksjoner kunne ha vært nevnt her, men disse er de viktigste. Dessuten er det neppe mange som har full oversikt over hvilke øvrige straffesaker eller mulige straffbare forhold som har hatt en eller annen forbindelse til T5PC-saken.

Tiltaler for tapping og kursmanipulasjon
Det tidligere styrelederen i selskapet Jørn Tagge er tiltalt for kursmanipulasjon, muligens etter straffeloven § 274. I og med at det kun er styreleder som er tiltalt for kursmanipulasjon, vil jeg anta at tiltalen knytter seg til haussing av aksjekursen og eventuelt etterfølgende omsetning av egne aksjer i perioden oktober 2003 til januar 2004.

I tillegg er flere personer med tilknytning til «investeringer» som be gjort, tiltalt, herunder Thomas Øye og Jørn Tagge. Disse er etter det jeg forstår tiltalt for grov økonomisk utroskap. Kort og upresist handler dette om at T5PC-midler ble brukt til å kjøpe mer eller mindre verdiløse (egne) selskaper, og overføring av kontanter til seg selv og hverandre (eller til andre på vegne av seg selv).

To styremedlemmer som fikk konkurskarantene slipper tiltale. Man kunne kanskje forvente at også disse ble tiltalt for kursmanipulasjon og grov økonomisk utroskap. Men slik jeg oppfattet det var deres rolle i disse mulige straffbare forholdene mer perifer enn hva angår de som nå er tiltalt.

Disse to kan nok klandres for å ha brukt eller vært med på å bruke svært mye penger. Det er likevel ikke i seg selv straffbart å foreta ukloke investeringer eller å bruke penger på en uklok måte. Den slags vil alltid være et forhold mellom et selskaps eiere og de som er satt til å styre selskapet, der eierne bærer risikoen for at de som driver selskapet forvalter pengene på en fornuftig måte.

Det kunne ha vært vurdert, og har sikkert vært vurdert, om noen av styremedlemmene skulle tiltales for opprettelse eller drift av pyramidespill. Jeg kommer til dette nedenfor.


Jim Wolden
Ut fra hvordan saken har vært fremstilt i pressen, er det trolig manglende reaksjon mot pyramidegründer Jim Wolden som skaper størst forundring. Manglende tiltale mot Wolden kan gjerne ha følgende forklaring:

Wolden mottok så vidt jeg forsto et større pengebeløp i mai/juni 2003. Det var eller skulle være en slags motytelse mot at han ga fra seg store deler av sin aksjeportefølje og trakk seg ut av selskapet. Hensikten med dette var at man mente det var uheldig at pyramiderytter Wolden fremstod som aktiv i selskapet som ble bestemt å skulle flagges hjem til Norge fra Dominica.

Om de «faktiske forhold» var at selskapet kjøpte aksjene eller om man sier at selskapet kjøpte hans forretningsidé, spiller ingen rolle her (bokføringen rundt dette forholdet var sentralt i saken mot den tidligere økonomidirektøren i T5PC, for den som er interessert). Poenget er at det i seg selv ikke er straffbart å motta vederlag for noe fra et aksjeselskap.

Det ble sagt at Wolden var helt ute av selskapet, men det viste seg at han likevel satt på en betydelig aksjepost. Det vakte harme da det ble kjent at Wolden, delvis selv og delvis gjennom stråmenn, solgte aksjer i gråmarkedet. Det er ikke tvil om at dette var til betydelig skade for aksjekursen og dermed også de øvrige aksjonærene, men det vil sjelden være staffbart å omsette egne aksjer. Også Woldens siktede medhjelper i aksjesalget slapp for øvrig tiltale.

Pyramidespill?

Det eneste Wolden etter mitt syn kunne ha blitt tiltalt for, måtte være opprettelsen av pyramidespill. Imidlertid er det mye som taler for at å bevise at det var et pyramidespill (altså ulovlig), ville ha blitt en tung sak. Et moment her er dessuten at etter at lovverket ble endret har det mindre for seg å kjøre en prinsippsak, da det ville ha blitt en sak om foreldede juridiske problemstillinger.

Det har vært sagt av noen at årsaken til at det ikke er tatt ut flere tiltaler er at Økokrim ikke har kompetanse til å etterforske slike saker. Mitt syn er at de forhold det er tatt ut tiltale for er de mest alvorlige, og at de forhold som ikke har ført til tiltale er de forhold det hadde vært mer tvilsomt om kom til å føre til domfellelse. Ergo mener jeg at en eventuell kompetansemangel i dette tilfellet må finnes hos den eller de som uttaler at Økokrim mangler kompetanse.


Det er altså ikke slik at siktelse skal eller bør føre til tiltale. En siktet er under etterforskning for mulig straffbart forhold. Målet er, som Økokrim har anført, å avdekke om straffbare forhold har vært begått, ikke å ta ut tiltale mot flest mulig.


I ytringsfrihetens navn

Av Ingebjørg Vamråk - 15.mar.2007 @ 15:17 - Kommentér

Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (EMD) avsa nylig en fellende dom mot Norge i en sak om ytringsfrihet. Dette er, normalt, avgjørelser jeg applauderer, men i dette tilfellet er jeg mer usikker.

 

Saken gjaldt påstander fremsatt i Tønsbergs Blad om at en Orkla-direktør stod på en kommunal liste i Tjøme kommune over personer som muligens hadde brutt boplikten. Listen skulle angivelig oversendes fylkesmannen. Avisen baserte seg på en anonym kilde hva angikk påstanden om at direktøren stod på listen, en påstand som viste seg å ikke være sann. Realiteten var at det som fantes var en «tipsliste», med andre ord et internt notat som var unntatt offentlighet. Påstandene ble gjennom den norske rettsbehandlingen vurdert som usanne og ærekrenkende.

 

Imidlertid er ikke dette uten videre nok til å gripe inn i ytringsfriheten. Retten til ytringsfrihet er en menneskerett som etter den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) ikke skal gripes inn i uten at inngrepet anses «nødvendig i et demokratisk samfunn», som det heter. Hva som ligger i dette blir for omfattende å gjøre rede for her, og det har ei heller betydning for poenget.

 

Vurderingen i en slik sak som vi her står overfor vil i hovedsak gå ut på hvorvidt den aktuelle sak hadde allmenn interesse, og hvorvidt , i vårt tilfelle avisen, opptrådte tilstrekkelig forsvarlig.

I EMD var det av underordnet betydning at den aktuelle påstanden etter norsk rett var funnet å ikke være sann. Det skyldes nok, foruten at rettssystemet er dårlig egnet til å avgjøre hva som er sant og ikke, at det uansett hadde sin berettigelse å stille spørsmål ved hvorvidt folk i maktposisjoner kan omgå reglene (som skal ha «hull store som en låvedør»). Eller like gjerne ? et spørsmål om hvem som velger å omgå reglenes formål. Ergo blir den usanne påstanden på sett og vis en fillesak, sett i et ytringsfrihetsperspektiv.

En forkludret sak

Det som forundrer meg med denne saken er at den har versert i det norske rettssystemet i årevis, med et virvar av vurderinger av norske straffebestemmelser. Dette er jo helt unødvendig all den tid et urettmessig inngrep i ytringsfriheten uansett vil slå i hjel en hver vurdering etter norske bestemmelser.

 

At man fikk ulike avgjørelser i det norske rettssystemet og i EMD skyldtes nok langt på vei at det var mulige overtredelser i straffeloven som ble vurdert etter norsk rett. Da blir vurderingen isolert til den konkrete artikkelen, hvilket innebærer at det ikke er mulig å se på dekningen av saken i sin helhet. EMD, derimot, ser på helheten i pressens dekning av sakene.

 

Imidlertid ser det ut som om saken har blitt forkludret fordi denne private straffesaken er reist nettopp på bakgrunn av de norske straffebestemmelsene. Nå burde jo ytringsfriheten vært sikret gjennom å revidere disse bestemmelsene dersom anvendelsen av dem gjør seg slike utslag, men la det være en annen sak (norsk rett presumeres jo for øvrig å være i overensstemmelse med folkeretten).


 Retten til vern om privatlivet er også en menneskerett

Jeg vil heller forfølge det faktum at gamle norske straffebestemmelsene uansett må vike for menneskerettighetene. Burde da saken ha vært reist som en privat straffesak med påstand om straff og mortifikasjon etter norske straffebestemmelser, eller burde man heller ha grepet fatt i menneskerettighetskonvensjonen fra begynnelsen av? Jeg mener man burde ha startet med den loven som gjelder (i siste instans).

 

Dette mener jeg fordi det ikke er noe nytt at ærevernet står seg dårlig mot ytringsfriheten i EMK-sammenheng, og at det eventuelt er retten til vern om privatlivet som, hva angår påstander om ærekrenkelse, kan føre frem.

 

Spørsmålet saken egentlig reiser er, etter mitt syn, hvorvidt kjente personer har en rett til vern om sitt privatliv. Også retten til vern om privatlivet er menneskerett etter  menneskerettighetskonvensjonen (artikkel 8). En underproblemstilling ville dermed kunne ha vært om inngrepet overfor Tønsberg Blad var ? nettopp ? «nødvendig i et demokratisk samfunn», for at staten skal kunne oppfylle sin plikt til å sikre vernet om enkeltindividets privatliv etter EMK artikkel 8.

 

Til ytterligere støtte for dette synet kan anføres at det ikke er slik at EMD ser går inn og overprøver en hver detalj i den enkelte stats vurdering av hva som er «nødvendig i et demokratisk samfunn». Det er overlatt til den enkelte stat en viss skjønnsmargin.


 Legitimt å verne lekkasjer?

Med at en sådan begrunnelse for å dømme Tønsberg Blad kunne ha stått seg bedre mener jeg at det ikke er uten grunn at interne dokumenter i forvaltningen er unntatt offentlighet. Det er umulig for forvaltningen å utføre sitt arbeid dersom et hvert notat skal være offentlig tilgjengelig.

 

Derav også reglene i forvaltningsloven, som bidrar til å verne private individer mot at feil informasjon kommer ut. For eksempel kan det tenkes at en saksbehandler noterer ned feil navn (som her), enten fordi han hører feil, misforstår eller får et «tips» som han i farten noterer ned før han får sjekket fakta. Ikke-offentlige opplysninger om privatpersoner skal ikke bli offentligheten til del, hva enten det nå dreier seg om informasjon hentet fra bankutskrifter eller andre sensitive opplysninger.

 

En annen side av samme sak er følgelig at også hensynet til statens interne organisering og virke kunne ha begrunnet inngrepet i ytringsfriheten. Ingen er tjent med at konsekvensene av systemsvikt som følge av lekkasje, eventuelt ren og skjær sladder, blir offentligheten til del, især ikke når påstandene heller ikke medfører riktighet.


Det prinsipielle som er viktig

I dette tilfellet kunne avisen ha slått opp saken uten å presentere den usanne påstanden om innholdet i ikke-offentlige interne notater. Som nevnt over gjør det vel saken til en fillesak.

 

Nå er det slettes ikke sikkert at saken ville ha fått et annet utfall om den ble prøvd på den måten jeg mener den burde ha vært. Det interessante her er imidlertid det prinsipielle, herunder ikke minst den lange og omstendelige behandlingen saken har fått i rettssystemet. Og, ikke minst, kunne denne saken ha bidratt til en større visshet i spørsmålet om hvorvidt, eller hvor langt, æren er vernet etter EMK artikkel 8 (om privatliv).

 

Som vel de fleste med interesse for emnet vet, er begrunnelsen for et sterkt vern om ytringsfriheten pressens funksjon som «vaktbikkje». Det er derfor nærliggende å bruke professor dr juris Jørgen Aalls formulering fra boken «Rettsstat og menneskerettigheter», selv om det er i boken knyttet til folk som ikke har søkt offentlighetens interesse. Han skriver: «I slike tilfeller bør nasjonale domstoler (og i siste omgang EMD) være varsomme med å henfalle til en trylleformel om at pressen alltid har en viktig funksjon som offentlig vaktbikkje? Det kan være matfatet som fanger bikkjas oppmerksomhet».

   

Forhåndsstraff feil medisin

Av Ingebjørg Vamråk - 15.des.2006 @ 10:54 - Kommentér
En 24 år gammel nyutdannet jurist sitter i disse dager på tiltalebenken i Bergen Tingrett, og har erkjent straffeskyld for seksuelle overgrep mot 5 unge jenter – etter kontaktetablering via internett. Vedkommende gjør et poeng av at dette ikke hadde vært mulig uten internett. 


Statsråden har tidligere beklaget at det ikke er mulig å straffe internett-aktører før de har begått overgrep. Derfor sendte regjeringen i sommer ut på høring et forslag om kriminalisering av visse forberedelseshandlinger til seksuelle overgrep mot mindreårige (såkalt «grooming»).


 «Lokkemenn»

Det er ikke tvil om at hensikten er god: Flere sider ved nye kommunikasjonsmidler som internett og mobiltelefon har gjort barn mer sårbare for seksuelle overgrep.


 - Dette er mennene vi ble advart mot fordi de lokket med sjokolade. Nå bygger de samme typene opp et tillitsforhold via chatting, og tilbyr etter hvert gaver, kontantkort eller penger, sier Ragnhild Adland Høen, redaktør i BarneVakten.no til bt.no (11.12.06). 


Men å kriminalisere forberedelseshandlinger betyr at folk kan bli straffet for noe de ikke har gjort, men som det kan se ut som om de hadde tenkt å gjøre. Spørsmålet er om det er riktig å straffe folk før de har gjort noe galt, så å si «for sikkerhets skyld».

 
Fra tanke til handling

Det er ikke uvanlig å straffe forsøk på kriminelle handlinger. Straffbart «forsøk» viser seg ved at det er tydelig at gjerningspersonen har overskredet grensen fra tankestadiet til påbegynt straffbar handling. Når forberedelseshandlinger straffes, innebærer det at man straffes for tanken, gjerne ut fra hvordan forholdet konkret fortoner seg, sett fra utsiden.

 

Trolig har de fleste ved en eller annen anledning hatt lyst til å slå noen i hodet med noe hardt. Men i langt de fleste tilfeller vil ikke slike tanker munne ut i gjennomføring av den tenkte handling. Illustrert med dette mer folkelige eksemplet er spørsmålet, satt på spissen, om man skal straffe alle mennesker som har en hammer i hånden dersom det ytre sett kan se ut som om de kan ha tenkt å bruke hammeren til å slå noen, bare «for sikkerhets skyld».

 
Signal om mistillit
I høringsnotatet fra Justisdepartementet heter det at det etter departementets syn er straffverdig i seg selv å skape en fare for overgrep på den måten vi her snakker om, i så stor grad at det kan kvalifisere til et selvstendig straffansvar.  

- Faren for skade er til stede når en person møter eller reiser for å møte et barn som vedkommende har bestemt seg for å begå et overgrep mot, også om den voksne senere likevel skulle ombestemme seg eller overgrepet av andre grunner ikke lar seg gjennomføre, heter det. 

Det konkrete forslaget har tre varianter, som alle i korte trekk går ut på at den som møter et barn under 16 år som vedkommende tidligere har hatt kontakt med ved minst to anledninger, og som ved møtet har forsett om å begå en straffbar seksuell handling, skal straffes med bøter eller fengsel inntil 1 år. Villfarelse om alder skal ikke utelukke straffeskyld med mindre ingen uaktsomhet foreligger i så måte, men straff skal kunne falle bort dersom de som møtes er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling.  

Rent instinktivt reagerer jeg på tre forhold. Det ene er at denne trusselen om straff før man har gjort noe galt er et signal om at man ikke har tillit til at folk vil velge rett. Det andre er at det blir lite «lønnsomt» å la være å utføre den eventuelt påtenkte gjerning dersom man er over grensen for det straffbare før man har fått anledning til å ta stilling til om man virkelig ønsker å gå så langt som å påføre noen en så alvorlig skade som vi her snakker om. Det tredje er det bevismessige – hvordan  skal man peke ut hvem som har hatt «tilstrekkelig» onde hensikter uten å komme på kant med rettssikkerheten?  

Symbolpolitikk

Professor dr juris Erling Johannes Husabø ved Juridisk Fakultet i Bergen har et annet syn enn regjeringen i spørsmålet om «grooming» bør kriminaliseres i Norge, presentert som innlegg under Nordisk Seminar om «grooming» 10. mars i år (før høringsnotatet ble laget). Husabø sier at hensikten med en lov mot fenomenet er god, men at målet ikke helliger middelet. Det viktigste av hans poenger er (etter mitt syn) at en person sine dårlige hensikter ikke er nok til å legitimere bruk av straff.

 

Husabø konkluderer med at det ikke bør brukes straff fordi der den ytre handlemåten ikke er kommet langt nok til å legitimere straff. I forlengelsen av dette peker han blant annet på at en slik regel vil medføre store bevisproblem og bli håndhevet vilkårlig og diskriminerende.

 

Regjeringen har i Soria Moria-erklæringen uttalt at de skal intensivere innsatsen mot overgrep mot barn. Jeg tror ikke nevnte forslag representerer en god løsning på problemet. For meg fremstår det snarere som et desperat forsøk på å gjøre nærmest hva som helst i den hensikt å kunne vise til at man – nettopp – har gjort hva som helst.

 
Lovforslag på tvers av forsiktighetsregler for bruk av internett?
Jeg stusser dessuten over et par forhold ved det konkrete forslaget, og skal nevne ett: Av høringsnotatet fremgår det at at ett av de sentrale vurderingsmoment hva angår foresettet om å begå overgrep, skal være hvorvidt den voksne har oppgitt fiktiv identitet. Men å oppgi fiktiv identitet er det normale ved slik nettaktivitet, og sågar det aller viktigste man forsøker å lære sine barn - av sikkerhetsgrunner.  


Dette gir følgende paradoks: På den ene siden blir folk sterkt oppfordret til å ikke oppgi sin identitet ved kontakt over internett. På den annen side risikerer de straff for å ikke skaffe seg identitet eller på annen måte kunnskap om alderen til den de skal møte. Når man vet at svært mange oppgir feil alder, stiller jeg spørsmål ved om ikke lovforslaget legger opp til en felle som klapper igjen før man har fått sjansen til å skaffe seg den nødvendige kunnskap.

 

Det er forståelig at man ønsker å pålegge den voksne(ste) et strengt aktsomhetsansvar med hensyn til alder. Men ettersom departementet mener den voksne bør straffes selv om han ombestemmer seg, så er det kanskje ikke så nøye om det viser seg at han ikke er en overgriper?

 
Straffeloven ingen medisin mot hverdagsrisiko

Jeg tror ikke at en ny lov fra jurist og justisminister Knut Storbergets ville ha hindret den nyutdannede juristen som sitter på tiltalebenken i Bergen i å begå overgrep mot de 5 jentene.

 

Trolig er den eneste farbare vei å få foreldre til å forstå risikoen de utsetter barna for ved å tillate ubevoktet bruk av internett. Mistenkeliggjøring av en rekke helt dagligdagse handlinger har så store betenkeligheter ved seg at en regel som den regjeringen her har foreslått, eller en lignende regel, ikke bør vedtas.


Professor Husabø har avsluttet nevnte innlegg med en tankevekkende observasjon av den britiske forfattaren C.S. Lewis: You cannot make men good by law: and without good men you cannot have a good society      

Nytt milliardsluk i statsbudsjettet

Av Ingebjørg Vamråk - 19.okt.2006 @ 13:43 - Kommentér

Telenor fikk tirsdag medhold av Høyesterett i kravet om oppheving av ligningen for 2001, og innrømmelse av fradrag i inntekten på 8,6 milliarder kroner. Som følge av dommen må regjeringen – inklusive renter – hoste opp knappe 3 milliarder til Telenor.

 

Tvisten dreide seg om den ulovfestede omgåelsesregelen (også kalt gjennomskjæringsregelen) i skatteretten. Kort og upresist snakker vi om en etablert praksis for at transaksjoner som har et skattebesparelsesmotiv ut over hva som ligger innenfor akseptabel skatteplanlegging, for ligningens vedkommende settes til side.

 

Ved ligningen ble Telenor nektet fradrag for tap ved konserninternt salg av aksjer, med grunnlag i gjennomskjæringsregelen. Etter at ligningsnemda ved Sentralskattekontoret for storbedrifter opprettholdt ligningen, reiste Telenor Eiendom Holding AS søksmål mot staten (uten å gå veien om overligningsenmda for storbedrifter). Telenor vant i både tingretten og i lagmannsretten.

 Stridens kjerne

I juni 2000 kjøpte Telenor Eiendom Holding AS 53,5 % av aksjene i det danske Sonofon Holding AS for 14,2 milliarder kroner. Som ledd i omorganiseringen av Telenor, solgte Telenor Eiendom Holding AS aksjene i Sonofon Holding AS til sitt eget datterselskap Dansk Mobil Holding AS, og krevde fradrag for differansen mellom aksjenes kostpris og salgspris. På grunn av kraftig verdifall i bransjen utgjorde differansen formidable kr 8,6 milliarder. Fradrag for tapet ville dermed gi en skattebesparelse på hele 2,41 milliarder kroner.

 

Kort fortalt er gjennomskjæringsnormen ulovfestet og utviklet gjennom rettspraksis. I en dom fra 1999 (den såkalte «ABB-dommen») ble det uttalt at det ikke er tilstrekkelig at en disposisjon er skattemessig motivert, mens Høyesterett i en annen dom i 2002 («Hydro Canada-dommen») slo fast at et grunnvilkår for gjennomskjæring er at det hovedsakelige formål med disposisjonen er å spare skatt.

 

For vurderingen har det tradisjonelt vært lagt vekt på transaksjonens såkalte «egenverdi» og eventuelle illojalitet i forhold til skatteregelens formål, i ABB-dommen uttrykt slik:

 

«Avgjørelsen beror på en totalvurdering hvor de sentrale spørsmål er hvilken egenverdi disposisjonen har ut over skattebesparelsen, og om det skatterettslige resultatet ved å følge formen (versus realiteten i disposisjonen, min kommentar) fremtrer som stridende mot skattereglenes formål.»

Det var ikke uenighet mellom staten og Telenor om prisen på aksjene. Ei heller var det uenighet om at omorganiseringen av Telenor – som sådan – hadde en forretningsmessig begrunnelse. Striden stod om hvorvidt denne konkrete transaksjonen skulle bli gjenstand for gjennomskjæring fordi den ikke var tilstrekkelig motivert av andre forhold enn skattebesparelsen.

 «Selskapsleken»?

Det spesielle i denne saken var at det kunne se ut som om Telenor ved å «leke selskapsleken» forsøkte å skaffe seg skattebesparelser på formidable 2,41 milliarder kroner.

 

De faktiske forhold var nemlig at Telenor Eiendom Holding AS den 21. november 2001 solgte aksjene i Sonofon Holding AS til Dansk Mobil Holding AS. Dansk Mobil Holding ble stiftet av Telenor Eiendom Holding (som da het Telenor Comminication AS) en uke før – den 14. november. Kjøpesummen ble fastsatt til kr 5,6 milliarder, men det ble ikke tilført Dansk Mobil Holding likvider. «Oppgjøret» ble gjort ved at Telenor Eiendom Holding fikk en fordring på Dansk Mobil Holding tilsvarende kjøpesummen, og med pant i aksjene.

 

Aksjene ble så overført til et annet selskap, Telenor Mobile Holding, i 2004. Statens syn på saken har, blant annet og «ufortjent» kort fortalt, vært at siden det ifølge konsernets legalstruktur var nettopp av Telenor Mobile Holding aksjene skulle eies og at de senere havnet der, var veien via Dansk Mobil Holding en omvei som var skattemotivert.

 

Telenor har argumentert med at det på grunn av en bestemt aksjonæravtale var umulig å overføre aksjene direkte til Telenor Mobil Holding, og at «omveien» via Dansk Mobil Holding ble gjort som ledd i rendyrkingen av Telenor Eiendom Holding som eiendomsselskap. Videre har Telenor redegjort for de den gang pågående forhandlinger om å kjøpe resten av aksjene i Sonofon Holding, og behovet for hybridfinansiering (en blanding av egenkapital og gjeld der formålet er å oppnå klassifikasjon som det ene samtidig som man oppnår fordelene av det andre) av kjøpet. Ved valg av hybridfinansiering ville Telenor unngå risiko for nedgradering hos kredittratingbyråene. 

 Transaksjonens egenverdi det avgjørende

Høyesterett har gitt Telenor medhold i kravet om oppheving av ligningen og fradrag for tapet. Avgjørelsen begrunnes med at grunnvilkåret om at skattebesparelse fremstår som det hovedsakelige formålet med transaksjonen, ikke er oppfylt. Årsaken til dette standpunktet er at overdragelsen av aksjene etter Høyesteretts syn fremstod som først og fremst forretningsmessig begrunnet, nærmere bestemt som et ledd i konsernets rendyrking av Telenor Eiendom Holding som et eiendomsselskap. 

 

Selv om det ikke er nødvendig for å begrunne resultatet, uttaler Høyesterett seg også om eventuell illojalitet i forhold til formålet med skatteregelen. Slik det ser ut har den forretningsmessige begrunnelsen vært styrende også for denne vurderingen: Tapet anses som et fradragsberettiget tap ved realisasjon av aksjer fordi transaksjonen har hatt en forretningsmessig begrunnelse, og slik påført Telenor Eiendom Holding AS et tap som det er i overensstemmelse med skatteregelens formål å kreve fradrag i inntekten for.

 

Internett-debatt - en ny politisk arena

Av Ingebjørg Vamråk - 28.sep.2006 @ 14:51 - Kommentér
Marianne Aasen Agdestein tar i sin kommentar «Stopp anonym drittslenging» her på NA24 til orde for at anonyme debatter er en uting. Hun oppfordrer alle redaktører til å fjerne anonyme innlegg i debattfora.

Det Agdestein anser for å være et problem, representerer etter mitt syn et verktøy som kan bidra til å hindre legitimitetskriser mellom de styrende og folket, nasjonalt som globalt.

Jeg synes Agdestein i beste fall grovt undervurderer folk.

Det som foranlediger saken er spekulasjoner om navnet til TV2-journalisten som skal ha hatt et forhold til en terrormistenkt. Det ubegripelige i at navnet på journalisten blir hemmeligholdt av pressen får bli en annen debatt. 

 Et marginalt problem
Når Agdestein kobler mulighet for sporing av avsender sammen med verdien av en meningsytring antar jeg det er ansvarliggjøring hun er opptatt av. Imidlertid er ikke det som foregår over Internett så forskjellig fra det «virkelige liv».

Grensen for hva som kan bli stående i de debattfora Agdestein nevner, er en oppgave som faller inn under redaktøransvaret å trekke. I prinsippet er det ingen forskjell på ansvaret for det som står på trykk i en papiravis og det som står på trykk i en nettavis. Om redaktørene ikke er seg ansvaret bevisst, er det en sak for politiet (dersom noen anmelder et forhold). Ingen stat kan ha regler som hindrer lovbrudd i å skje.

Marginalt problem
Det problemet Agdestein mener er stort, er etter mitt syn helt marginalt. Hva angår folk flest er det svært få som risikerer å bli utsatt for en hets av noen betydning uten at noen kan ansvarliggjøres.  For den som vil sjikanere noen er det mye enklere å henge opp plakater anonymt enn det er å opprette en internettside som ikke kan spores. Videre vil plakater kunne oppfattes av folk bare ved å passere dem, mens man vil måtte foreta seg noe aktivt for å finne frem til sjikanen om den er presentert på en internettside. I tillegg er det etter mitt syn et vesentlig poeng at folk er i stand til å forstå at slik «informasjon» om bestemte personer må tas med en stor klype salt.

Folk er ikke så dumme som Agdestein vil ha det til.  

Det som imidlertid er annerledes enn før, er at eksperter, pressefolk, politikere og andre som ytrer seg gjennom pressen nå opplever at folk flest får anledning til å umiddelbart kommentere deres utspill. Med andre ord: Endelig får folk flest mulighet til å påpeke det de mener er feil, mangler og misforståelser i ytringer fra folk i posisjon til å komme på trykk. Når noen debattanter velger å «peke nese» også, så bør ikke de som velger å fremme sitt eget syn ta seg selv så høytidelig at de ikke takler det. Det vil i så fall kunne oppfattes dit hen at de ikke ønsker motforestillinger mot sine egne ytringer, selv om det ikke er slik ment (det var det heller neppe fra Agdesteins side). 

Alternativet: Et gjennomregulert samfunn
Spørsmålet er dermed om det er ønskelig å gjennomregulere samfunnet for å unngå denne formen for uheldige utslag av at folk har ulike måter å kommunisere på. Skal det faktum at ikke alle er like bevandret i grensene for hva som er saklig og ikke, frata dem retten til å ytre seg? Er ikke retten til å komme med sin rene frustrasjon også legitim? Etter mitt syn er også uttrykk for frustrasjon eller rene mishagsytringer for meningsytringer å regne, uavhengig av om de blir presentert mer direkte for eksempel  på en arbeidsplass eller om de blir presentert over Internett. 

I dette bildet er det dessuten helt sentralt at den formen for interaksjon vi her ser trolig representerer den nye formen for politisk interaksjon. Folket har problemer med å få gjennomslag gjennom de tradisjonelle kanaler, og derfor tas nye muligheter i bruk.  Poenget er at et reelt demokrati fordrer at folk flest har mulighet til å påvirke politikken. Tidligere var politikken kjennetegnet av folkets deltakelse i de politiske prosesser. De politiske partier var i større grad avhengige av å hente legitimitet fra «grasroten», mens situasjonen i dag heller er at politikken er profesjonalisert og institusjonalisert. Med dette mener jeg at det først og fremst er de profesjonelle politikere som bestemmer politikken i perioden mellom valg. 

Dagsorden settes av pressen

Men det mest interessante er hvem som i realiteten setter den politiske dagsorden. Det er det nemlig pressen som i betydelig utstrekning gjør. Det har en naturlig sammenheng med at alt går så mye fortere i dag enn tidligere; pressen krever svar der og da, og kan rimeligvis ikke vente på et nytt sentralstyrevedtak eller tilsvarende.

 

Vi har altså gått fra et demokrati med høy deltakelse i beslutningsprosessene i politiske partier til et demokrati der de profesjonelle politikere gir uttrykk for de respektive partiers standpunkt gjennom uttalelser som gjengis i pressen. Ved at pressen bringer frem de ulike meninger, konkurrerer politikerne om vår oppslutning. Man taler gjerne (for eksempel) om at man har gått fra et deltakerdemokrati til et konkurransedemokrati. Det ligger dermed i sakens natur at det er særdeles viktig at pressen medvirker til at de ulike meninger kommer frem – i motsatt fall har ikke vi velgere den informasjonen vi trenger for å avgi stemme. 

 

Folk flest slipper ikke lett til i pressen. Pressen velger stort sett ut politikere, eksperter og andre aktuelle rolleinnehavere som intervjuobjekter (i tillegg til seg selv/hverandre). Vanlige folk slipper lettest til dersom de er villige til å fremstå som «ofre» i den hensikt å gi en sak et ansikt. Å komme til orde gjennom et debattinnlegg i en papiravis er heller ikke lett for menigmann.



Nye politiske arenaer

At det via internett oppstår nye muligheter for folk til å være med på å sette dagsorden, slik vi nå ser, bidrar etter mitt syn til å gjøre demokratiet mer reelt. Dessuten skaper internett en ny felles arena for noe så viktig som den frie meningsdannelse. Gjennom denne skapes større forståelse og respekt for andres meninger og behov, og der utveksles kunnskap. Dessuten skaper debattdeltakelse for mange større følelese av mening i tilværelsen, blant annet fordi den gir en fellesskapsfølelse.

 

Minst like viktig er det at internett representerer en måte for folk å komme i kontakt slik at de kan slutte seg sammen og på den måten øve et felles politisk press. Det er derfor jeg mener at dette «problemet» ikke er et problem, men en mulighet som kan bidra til å hindre legitimitetskriser mellom de styrende og folket. Det er derfor slike menneskerettigheter har et så sterkt vern som de har; uten dette vernet kan demokratiet komme under for sterkt press.


De «mobile»

Et annet stikkord som bør nevnes i samme åndedrag er «mobilitet». De personer som er fysisk mobile, her i betydningen har posisjon eller økonomi til å reise rundt omkring i verden og skape nettverk gjennom kommunikasjon med andre, er i stor grad identiske med de som fra før av setter dagsorden (altså presse, næringslivsaktører, politikere og eksperter).Ved at internett tas i bruk slik vi nå ser blir folk flest kommunikasjonsmessig mer mobile. Når arenaer for meningsdannelse eksisterer uavhengig av fysiske arenaer blir muligheten for uheldige konsekvenser av forskjeller i fysisk mobilitet mindre.

 

Når folk som i dag sitter i posisjoner krever at kritiske røster enten skal slettes eller kunne spores, viser det etter mitt syn at tiden for å slippe folket til på nye arenaer er moden. Man kan selvsagt forsøke å hindre vanlige folk i å kommunisere og i å slutte seg sammen for å nå politiske mål, men man vil ikke klare det. Dette er Berlinmurens fall et godt eksempel på: Når noe oppleves som totalt urimelig eller meningsløst, griper folket på ett eller annet tidspunkt inn og reparerer forholdet.

Denne kraften kan ingen stanse.


Klassejustis?

Av Ingebjørg Vamråk - 24.aug.2006 @ 14:31 - Kommentér
Dersom Politidirektoratet ønsker fokus rettet mot alvorlig økonomisk kriminalitet, må de snarest gi incentiver som er egnet til å nå det målet. Det er ikke nok å sørge for at alle politidistrikt har hvert sitt økoteam «på papiret», for så å lene seg tilbake i godstolen og håpe på mindre korrupsjon. 

Politidirektoratet har pålagt Økokrim å avslutte bistanden til politidistriktene i etableringen av økoteam, ifølge politiinspektør Dag Styrvold i Økokrim. Styrvold uttrykte nylig bekymring til Bergens Tidende over at de viktigste styringssignalene fra Politidirektoratet (POD) er oppklaringsprosent og saksbehandlingstid. Styrvold nevner to konsekvenser: Hverdags- og småkriminalitet får uforholdsmessig mye oppmerksomhet fra politiet, og den mer alvorlige økonomiske kriminaliteten som kan true velferdsstaten, nedprioriteres.

 - Flytter bare papir

Ved utgangen av 2005 var alle politidistrikt pålagt å ha på plass et såkalt «økoteam» bestående av revisor, etterforsker og jurist.

 

- Ingen politidistrikt vil innrømme det, men det er noen som ikke har gjort annet enn å flytte papir, uttaler Styrvold, og fortsetter:

 

- Noen distrikter har opprettet gode, slagkraftige enheter, mens andre i praksis ikke har noe annet enn en telefonliste.

 

Ved å pålegge distriktene å ha økoteam og ved å tilby en (om enn kortvarig) assistanse fra Økokrim har Politidirektoratet gitt direktiver om hvordan økonomisk kriminalitet skal bekjempes. Når – ikke hvis – det viser seg at tiltaket til dels ikke virket etter hensikten, vil POD skylde på politidistriktene og politidistriktene på POD. Her bør POD se hva som kommer til å skje – før det skjer.

 Mål- og resultatstyring

Det kan fremstå som merkelig at suksess skal måles på oppklaringsprosent og saksbehandlingstid, og at feilen her ligger i at Politidirektoratet har konstruert opp noen dårlige suksessindikatorer. Men fullt så enkelt er det ikke. Årsaken til at politidistriktenes vellykkethet blir målt i oppklaringsprosent og saksbehandlingstid ligger i at det er såkalt mål- og resultatstyring som råder grunnen.

 

Innen mål- og resultatstyring blir de overordnede politiske målene operasjonalisert, og det utarbeides på grunnlag av det en rekke mer spesifikke mål. Men ikke alle slike er målbare, og noen er dårlig egnet til å si noe om vellykkethet (effektivitet). Dermed blir de målene som er egnet til å måle, plukket ut som suksessindikatorer.

 

Innen kriminalitet vil for eksempel variabler som nedgang eller økning i antallet ran og drap kunne måles, men disse er ikke særlig godt egnet til å si noe om effektiv måloppnåelse, fordi mange andre og ukjente forhold kan spille inn. Og for eksempel hvor trygge folk flest føler seg er naturligvis ikke lett å måle. Dermed står man igjen med typisk oppklaringsprosent og saksbehandlingstid som de målbare variabler man benytter seg av.

 Fokus flyttes mot det man blir målt på

Det uheldige er at den som vet han blir målt på bestemte forhold, flytter fokus mot de spesifikke forholdene. Å oppnå en god score på disse blir fort viktigere enn det helt overordnede mål. Her er et eksempel fra Canada:

 

Et busselskap hadde problemer med at bussjåførene ikke klarte å overholde rutetidene. For å få bukt med problemet, laget ledelsen incentivordninger der fokus ble rettet mot dette konkrete problemet. Det viste seg ganske raskt at sjåførene ikke hadde vanskeligheter med å være på riktig sted til riktig tid. Men da ledelsen fant ut hvorfor, fikk de seg en overraskelse: Sjåførene hadde løst problemet ved å la være å stanse på mange av holdeplassene.

 

Altså er det helt naturlig at fokus flyttes mot det ens suksess blir målt på.

 Politiske verdier er ikke «lønnsomme»

På sett og vis fremstår politiet som effektivt når oppklaringsprosenten er høy og saksbehandlingstiden er lav, i den forstand at arbeidstiden (pengene) benyttes effektivt i arbeidet mot kriminalitet. Dette er imidlertid ikke ensbetydende med at politiet arbeider effektivt mot å nå det overordnede mål. Mål- og resultatstyring vil ofte være vanskelig å benytte innenfor områder der det er politiske verdier som skal «produseres», fordi politiske verdier (som for eksempel målet om at folk skal føle seg trygge) - ikke kan fremstå som «lønnsomme». Selv om det på sikt er «lønnsomt» at folk har det bra og at kriminaliteten reduseres, er dette vanskelig å påvise ved hjelp av løpende målinger.

 

For busselskapets vedkommende er dette lettere, her eksempelvis ved at nedgang i billettinntekter vil slå direkte ut i redusert lønnsomhet. Økonomiske verdier kan måles på en måte som gir mening - i kroner og øre - men for politiske verdier er det ikke så enkelt.  

 «Fillesaker» for å kamuflere dårlig økoteam?

Tilbake til den økonomiske kriminaliteten: Politidirektoratet har altså først pålagt politidistriktene å opprette økoteam, for så å pålegge Økokrim å stanse bistanden til politidistriktene i dette arbeidet – før adekvate økoteam er på plass.

 

Dessverre er det fare for at dette ikke bare fører til at de store og viktige sakene slipper unna politiet: Det er også nærliggende å tenke seg at en rekke «fillesaker» eller ikke-saker mot vanlige folk blir fremmet i forsøk på å kamuflere manglende slagkraft i økoteamene. Vanlige folk er enklere å ta, blant annet fordi de ikke er like bevandret i hvor grensene går, fordi de ikke er like kyniske, og fordi de ikke har den samme kunnskapen om hvordan å komme seg unna.

 

Eller som politiinspektør Styrvold uttrykker det i intervjuet i Bergens Tidende: «Gjerningsmennene i økonomisaker er ofte av de mer privilegerte i samfunnet. De har bedre sosial posisjon og økonomi enn småkriminelle og rusmisbrukere».

 God politistatistikk oppnås enklest ved å rette fokus mot de med dårligst evne til å forsvare seg.      

Risikabelt å kjøpe egen bolig?

Av Ingebjørg Vamråk - 20.jul.2006 @ 14:05 - Kommentér

Folk flest her i landet har liten mulighet for å redusere risikoen ved investering i egen bolig. I nedgangstider kan de økonomisk svakt stilte måtte selge sin bolig til en dårlig pris. De kapitalsterke kan bli sittende på eiendommer til markedet snur, samt gjøre gode investeringer: De «fattige» må slite med restgjeld, mens boliggevinsten går rett i lomma på de rike.

Uroen i Midtøsten skaper nå frykt for at en høy oljepris skal gjøre utslag i økte kostnader for forbrukerne i form av prisstigning og renteøkning. Uansett hva som skjer i nærmeste fremtid er det sannsynlig at rentenivået før eller siden stiger så pass mye at en rekke boligeiere får problemer med å betjene sin boliggjeld. Og den alminnelige sammenhengen mellom renter, prisdannelse og arbeidsledighet gjør at flere negative faktorer gjerne inntreffer på noenlunde samme tid.

For nordmenn synes det kan hende opplagt at det skal være slik at det er boligeieren som sitter med risikoen for evnen til å betjene sin boliggjeld. Men dette er slett ikke opplagt.

Amerikanerne kan forlate sin bolig uten ansvar for restgjeld
I noen andre land, for eksempel USA, er systemet slik at det er finansieringsinstitusjonene (bankene) som tar risikoen for at folk kan betjene sin boliggjeld. Når boligeieren ikke lenger betjener sin gjeld, kan banken (kun) overta boligen. Bankkunden har dermed ikke risikoen for å bli sittende igjen med livslang restgjeld, slik som hos oss. Amerikanerne kan derfor bare forlate sin bolig når de ikke lenger har «lyst» å bo der.

Forskjellen mellom det norske og det amerikanske systemet er særlig viktig i nedgangstider: I trange tider her til lands vil bankene, for å få dekket tilgodehavende, tvangsselge boliger. Det vil nødvendigvis måtte medføre økt tilbud av boliger i et allerede presset marked. Dermed bidrar bankene til å forverre markedet, og risikoen for at noen ender opp som gjeldsslaver øker. Hos oss kan privatpersoner som kjent ei heller slå seg selv konkurs.

Med det amerikanske systemet vil bankene ha insitament til å beholde boligen til markedet snur. Dermed unngår man den negative spiral som vårt system trigger.

Med det amerikanske systemet er det dessuten mindre sannsynlig at boligprisene løper løpsk slik det her kan se ut til at de gjør for eksempel når rentenivået faller til et uvant lavt nivå. Dette fordi det i det amerikanske systemet er bankene som tar risikoen for endrede økonomiske forhold, så vel samfunnsøkonomiske som privatøkonomiske.

Baksiden med det amerikanske systemet vil kunne være at det er vanskeligere å komme inn på boligmarkedet. Men dette problemet kan kanskje være like stort her hjemme, tatt i betraktning incitamentene de fleste har til å investere i egen bolig heller enn i andre objekter.

Skattereglene trigger overinvestering i egen bolig
Gjennom skattesystemet oppfordres nemlig både fattig og rik til å plassere penger både i egen bolig og fritidseiendom heller enn i andre aktiva: For folk flest ved at inntektsbeskatningen (prosentligningen) er helt borte mens det parallelle rentefradraget er opprettholdt, og for de bemidlede gjennom både fraværet av inntektsskatt og ved svært lav formuesskatt på grunn av de lave ligningstakstene - sammenlignet med andre aktivaklasser.

Samtidig oppfordrer ekspertene folk til å plassere mest mulig penger i egen bolig, av skattemessige grunner. Selv om det altså er helt riktig at det – skattemessig – er svært gunstig å plassere penger i egen bolig, er det nå en gang ikke slik at folk kan leve av å spare skatt, slik man av og til kan få inntrykk av.

Ingen derivater innen eiendom
Man kan undre seg over at det ikke finnes et derivatmarked innen eiendom, eller tilsvarende former for risikoreduserende ordninger. Gjeldsforsikring er riktignok en mulighet for den enkelte, men de er dyre.

Innen de fleste andre betydelige aktivaklasser finnes det derivatmarkeder, slik at investorene kan redusere risiko og forvalte sin kapital på en mer betryggende måte. Kort fortalt er derivater avtaler om fremtidige kontantstrømmer, avledet av en underliggende verdi, som for eksempel aksjer, kraft, valuta eller råvarer.

Nå er det verken mulig eller naturlig å gå i detaljer om derivater her. I stedet vil jeg ta fast i ett konkret eksempel som jeg tror kan bidra til at poenget kommer tydelig frem. Boligkjøperens behov er først og fremst å redusere risikoen for renteøkning og for prisfall.

Mange boligkjøpere kan ha behov for å redusere risiko som følge av uforutsette hendelser, slik som flytting, utgiftsøkning, samlivsbrudd eller arbeidsledighet. Boligkjøperen vil kunne ønske å inngå en avtale med mer kapitalsterke aktører om en garantert minstepris for boligen. Motytelsen boligeieren vil kunne ønske å gi, er «tilsvarende» avkall på verdistigning. Dessuten, eller alternativt, vil for eksempel boligkjøperen kunne tenke seg en høyere rentesats «finansiert» ved låneperioden forlenges. Delvis er poenget at eksistensen av slike derivatprodukter vil påvirke selve boligprisen. Problemet er altså at det ikke finnes aktører som tilbyr slike produkter.

Med slike ordninger ville man temmelig langt på vei kunne oppnå fordelene med det amerikanske systemet. Dersom boligkjøpere får muligheten til å eliminere (eventuelt bare redusere – her kan tenkes ulike ordninger) risiko for prisfall, vil det dessuten være lettere for hvem som helst å komme seg inn på boligmarkedet.

Derivater under utvikling i andre land
Ideen om derivater innen eiendom er kommet lengre i noen andre land, for eksempel i Sveits. Der skal det i høst prøves ut to ulike derivater for å redusere risikoen ved å investere i bolig.

Mye av risikoen ved investering i egen bolig kan avlastes gjennom bruk av en boligprisindeks. Behovet for boligprisindekser kommer av at det uten slike er vanskelig å foreta verdiberegninger av den underliggende verdi som derivatet er avledet av, her altså eiendommen, uten å først selge eiendommen. Det er naturligvis nødvendig med flere indekser for at variasjoner som følge av særlig ulik beliggenhet og ulike typer eiendommer skal kunne reflekteres.

Eiendomsmarkedets spesielle egenskaper er imidlertid ikke en svakhet, men en styrke - sett fra et investorsynspunkt. Fra et investorsynspunkt er boligmarkedet attraktivt fordi det synes å være lite korrelert med andre markeder. Videre er de innbyrdes variasjoner (beliggenhet og type bolig) med på å gjøre boligmarkedet ytterligere attraktivt som derivatmarked.

Ingen naturlig statlig oppgave, men hva med bankene?
Et derivatmarked innen eiendom vil virke i positiv retning i forhold til det boligpolitiske mål om at folk flest skal kunne eie sin egen bolig. Likevel er det i utgangspunktet ingen naturlig statlig oppgave å etablere et derivatmarked. Men det er ei heller utenkelig å se for seg staten som en slik aktør, som et alternativ eller supplement til de relativt store oppgaver den allerede har innen boligområdet. Under enhver omstendighet er det styresmaktenes oppgave å sørge for et system som ikke skaper unødig mange gjeldsofre.

Det er stort sett bankene som forestår så vel boligmegling som utlån, og det spås – nærmest som en lovmessighet – økte boligpriser og ingen eller liten mulighet for nedgang.

Situasjonene er dermed at mens den ene avdelingen i bankkonsernet (megleravdelingen) spår økte boligpriser, sikrer den andre avdelingen (utlån) seg mot tap gjennom å plassere risikoen for prisfall på bankkunden. Men rett skal være rett: Det er kundene som sitter igjen med eventuell verdistigning, og ikke bankene. Da er det vel ei heller rimelig at bankene skal ta nedsiden.

Som nevnt innledningsvis er det i realiteten de kapitalsterke – de som har råd til å bli sittende på eiendom til markedet snur og som har kapital til å kjøpe billig i nedgangstider – som «sitter på oppsiden». Både tap og gevinst kan, ved hjelp av derivatprodukter, fordeles ut over flere aktører enn i dag.

Kan hende er bankene den mest naturlige aktør hva angår å etablere et derivatmarked som kan redusere risikoen for vanlige folk ved investering i egen bolig?


Etikk og butikk

Av Ingebjørg Vamråk - 11.mai.2006 @ 13:22 - Kommentér
(Ved en feiltakelse ble en kladd av kommentaren lagt ut i bloggen. Dette er den riktige kommentaren).

Åtte av ti bedriftsledere har ikke et mål om mangfold gjennom å ansette folk med etnisk bakgrunn, ifølge en MMI-undersøkelse presentert i Dagens Næringsliv mandag. Og hele syv av ti bedriftsledere er heller ikke interessert i å motta rådgivning for å øke kunnskapen omkring rekruttering av ikke-vestlige innvandrere.

Landets største arbeidsgiverorganisasjon (NHO)s formålsparagraf viser at NHO skal arbeide for en «god leve- og livsstandard i et økonomisk sunt og vekstkraftig samfunn». Samtidig hever de røsten betydelig når det kommer et forslag som kan bidra til å bedre livsforholdene for svake grupper. Spørsmålet er dermed om NHO utgjør en flaskehals i forhold til å nå målet om en god leve- og livsstandard for ganske mange.

- Statsråden skaper demotiverte innvandrere

NHOs formålsparagraf i fullversjon lyder: «NHO skal arbeide for at medlemmene får arbeidsvilkår og utviklingsmuligheter som styrker næringslivets konkurransedyktighet og lønnsomhet, og derved skaper grunnlag for en god leve- og livsstandard i et økonomisk sunt og vekstkraftig samfunn.»

- Når statsråden stadig fokuserer på at innvandrere og flerkulturelle ikke får jobb, får han ikke motivert flerkulturell ungdom til å ta utdanning, uttalte NHO-direktør Sigrun Vågeng til Aftenposten tirsdag.

Denne uttalelsen kom som et angrep på Arbeids- og inkluderingsminister Bjarne-Håkon Hanssens uttalelse om at han vil innkalle representanter for næringslivet for å be dem ansette flere med flerkulturell bakgrunn. Som statsråden påpeker i sitt svar på tiltale, snur Vågeng saken på hodet: Det er den faktiske og synlige muligheten for å få jobb som motiverer.

 

- En hypotese at diskrimineringsproblemet er stort

Det er interessant å betrakte et tidligere tilfelle av hvordan NHO har forholdt seg til forslag som kan bidra til økt inkludering av våre nye landsmenn. I en kommentar til forslag til regler som kan motvirke etnisk diskriminering, heter det innledningsvis på NHOs nettsider, fra april 2004:

«NHO er generelt positive til en implementering av EU's ikke-diskrimineringspakke. Dette er i samsvar med vår grunnholdning mot rasisme og for økt mangfold, større yrkesdeltakelse for innvandrere og vårt omfattende arbeid for et mer inkluderende arbeidsliv. NHO mener at diskriminering/usaklig forskjellsbehandling bør motvirkes. Spørsmålet er derfor ikke om, men hvordan etnisk diskriminering best kan motvirkes».

Etter denne velformulerte innledningen kommer en lang liste av argumenter mot forslaget. Jeg må nøye meg med et par eksempler:

Ifølge NHO er det en stor svakhet ved innstillingen at det ikke er dokumentert hvor stort problemet er, og at innstillingen synes å bygge på en hypotese om at diskrimineringsproblemet er stort. Sett i forhold til NHOs mål om en god leve- og livsstandard har jeg problemer med å se at problemet må være «stort» for at tiltak skal være relevante: Har ikke de det gjelder et like legitimt behov for å kunne forsørge seg og sine som vi andre har? Gjelder ikke NHOs mål om en god leve- og livsstandard alle?

 

- Nei til en særskilt aktivitetsplikt for arbeidsgiverne

Det er ikke vanskelig å forstå at en av NHOs helt legitime oppgaver er å arbeide for at næringslivet ikke påføres urimelige kostnader slik at konkurranseevnen svekkes. Men temaet har også en større, samfunns(økonomisk) side: I kortversjon handler den om at i vårt gjennomregulerte samfunn vil deltakelse i yrkeslivet produsere og reprodusere enkeltindividets sosiale liv. Undertrykkelse av slike behov frembringer de individuelle forsvarsmekanismer som i et tett eller «trangt» samfunn kan utløse store konflikter og føre til vold.

Likevel mener NHO at næringslivet ikke skal bidra til likebehandling med en regel som pålegger arbeidsgiverne å tenke seg om slik at de kan sannsynliggjøre at ansettelser foregår på bakgrunn av kompetanse og ikke hudfarve. NHO mener at ansvaret for å bevise at urett er begått må ligge på den diskriminerte, som dermed må kjempe Davids kamp mot Goliat. I realiteten er det langt på vei det samme som å si ja til å innføre en rettighet som eksisterer bare på papiret.

Det synes som om NHO mener at frivillige ordninger er et bedre alternativ enn tvang. Det mente NHO om tiltak mot mangelen på likestilling mellom kjønnene også, og vi har sett hvor lite effektivt det var. Tvert imot viser for eksempel ferske tall fra SSB at lønnsutviklingen for kvinner sammenlignet med menn fremdeles går feil vei.

 

Etikk og butikk

- Det er bare èn flaskehals for gode holdninger i bedriftene, og det er sjefen sjøl, uttalte lederen i  NHOs etikkutvalg, Sten Magnus, i et intervju presentert på NHOs nettsider 23. april 2004. Dette er gammel vitenskap, men Magnus har en fascinerende klar måte å få frem budskapet på.

Men i april avslørte Dagbladet at  tidligere NHO-president Jens Ulltveit-Moe har «plassert» kona i bedriftsforsamlingen i Hydro, og at han har plassert en av sine egne konserndirektører (i Umoe, Ulltveit-Moes «flaggskip») i tilsvarende verv i Statoil. Ulltveit-Moe har tjent 250 millioner kroner på Statoil og Hydro det siste året, og eier dessuten flere selskaper med nære forretningsbånd til de to selskapene. Litt senere fikk vi vite at Ulltveit-Moe «tar med seg kona» når han overtar vervet som styreleder i Kverneland.

- Hydro og Statoil kan få svekket sin posisjon om det oppstår tvil om habiliteten til medlemmer av bedriftsforsamlingene, uttalte styrerådgiver Merete Lütken til Dagbladet 22. april, som kommentar til Ulltveit-Moes strategiske plassering av sine nærstående i Statoil og Hydro. - Helt på jordet, var Ulltveit-Moes kommentar.

Dette «beviser» ingenting, og det var ei heller meningen, men det kan belyse hvilket forhold noen av våre mektigste næringslivsaktører har til betydningen av uavhengighet. Skjønt, lederen for NHOs etikkutvalg, som ble spurt om å ta vervet i Ulltveit-Moes tid, er administrerende direktør i Umoe Catering. Dermed kan man vel langt på vei si at Ulltveit-Moes siste stikk før han gikk av som NHO-president var å «plassere» en av sine direktører der.

Etikk på dagsorden er vel og bra, men faktisk handling avslører ens moral. Syv av ti bedriftsledere er som nevnt innledningsvis ikke interessert i å motta rådgivning for å øke kunnskapen om rekruttering av ikke-vestlige innvandrere. Som aktiv motstander av lovregulering som kan bøte på forholdene, bør NHO foreta seg noe overfor dem etikkutvalgslederen omtaler som flaskehalsen for gode holdninger. I motsatt fall kan realiteten være at det er NHO som er den største flaskehalsen hva angår å skape en god leve- og livsstandard for ganske mange.

 


Første innlegg

Av Ingebjørg Vamråk - 05.mai.2006 @ 11:20 - Kommentér

Velkommen til min blogg!


Ingebjørg Vamråk

Ingebjørg Vamråk har mastergrad i rettsvitenskap fra Universitetet i Bergen, med skatterett som spesialfag. Hun er ansatt ved Institutt for regnskap, revisjon og rettsvitenskap ved Norges Handelshøyskole (NHH). Høsten 2004 ble Vamråk kjent for å være den som sørget for å få fremsatt krav mot morselskapet i pyramidesystemet The Five Percent Community (T5PC). Det førte til at selskapet ble tatt under konkursbehandling og forholdene kom frem i dagen. Ellers har Vamråk bakgrunn innen økonomi, grunnfag i administrasjon og organisasjonsvitenskap, samt at hun har publisert diverse artikler i aviser og tidsskrift.

januar 2008
ma ti on to fr
  1 2 3 4 5 6
7 8 9
10
11 12 13
14 15 16 17 18 19 20
21 22 23 24 25 26 27
28 29 30 31      
             
hits